Omvisning: Veterinærbygningen på NMBU, Campus Ås

Veterinærhøyskolen og Veterinærinstituttets flytting fra Adamstuen til Ås er et av Statsbyggs største prosjekter noen sinne. Arkitektene fikk dermed en todelt utfordring: Å tegne en bygning med en usedvanlig krevende infrastruktur – og samtidig tilpasse huset til NMBUs historiske campusområde.

Arven fra Adamstuen. Da Veterinærinstituttet og Veterinærhøgskolens flyttet inn i sine bygninger på Adamstuen for snart hundre år siden, lå anlegget i utkanten av Oslo. I dag er området for lengst blitt svært med høy befolkningstetthet. Kombinert med en gammel og upraktisk bygningsmasse, var ikke lenger Adamstuen noe naturlig habitat for produksjonsdyr som kuer, sauer og griser. I 2008 fattet derfor Stortinget vedtak om flytting av Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet til Campus Ås.

Fabel Arkitekter (den gang ØKAW Arkitekter) ble gjennom rammeavtale med Universitetet for miljø- og biovitenskap først engasjert til å lage en langsiktig helhetsplan for utvikling av campus, hvor ideen om det nye parkdraget ble introdusert. I 2010 vant vi også, sammen med Henning Larsen Architects, oppgaven om å tegne Nye Campus Ås.

Programmet som skulle til for å styrke vår evne til å håndtere en økt smittetrussel, forske og undervise i veterinærfaget og romme dyrenes rikshospital var på hele 63 100 m2.

Så det var ingen tvil om at gjengen som var på flyttefot ville sette et markant preg på området.

I tillegg til at man kom til å beslaglegge et stort areal, var det også en svært kompleks logistikk som skulle håndteres. Alvorlig smitte fra døde og syke dyr måtte håndteres på behørig avstand fra friske dyr og mennesker. Resultatet kunne fort blitt et anlegg omgitt av asfalt og høye gjerder.

Det viktige samfunnsoppdraget som bygningen skulle huse, legitimerte slike løsninger der man laget et lukket anlegg som holdt omgivelsene på en armlengdes avstand. Det var imidlertid ikke en løsning hverken vi eller universitetet ønsket. Så den store utfordringen ble derfor å vise respekt for de eksisterende kvalitetene på campus og gi den høyteknologiske ‘maskinen’ vi skulle tegne en skala og et uttrykk som ikke signaliserte fare og fremmedgjøring, men heller utstrålte trygghet og overskudd.

En vennlig kjempe. Alle som har besøkt Landbrukshøyskolen kjenner til den eksisterende parken. NMBU har, ved siden av NTNU i Trondheim, den eneste virkelige klassiske campus i Norge, med monumentale teglbygninger, plassert i en velholdt park, omgitt av kulturlandskap.

NMBU er den største arbeidsplassen på Ås, og en institusjon kommunens innbyggere er stolte av. Campusparken og Nordskogen er viktige turområder for dem som bor i nærområdet, og det var viktig at campus også etter den storstilte utbyggingen skulle fremstå som et lett tilgjengelig og attraktivt. Dette er også i universitetets egeninteresse: Pensjonistene, barnevogntrillerne, joggerne, skolebarna og alle andre som ferdes i området gjennom døgnet utgjør nemlig den uformelle delen av vaktholdet, og gjør det vanskelig å ta seg usett inn i Veterinærinstituttet for de som måtte ha uærlige hensikter.

Derfor består det nye Veterinærbygningen av åtte adskilte bygninger i ulike høyder, sammenknyttet med glassbroer og en felles base. Tre ulike varegårder for henholdsvis farlig smitte, inn- og uttransport av dyr, varer og avfall, og pasienter til hesteklinikken er trukket inn i basen, som lommer i en frakk, og på den måten får landskapet gli helt inn til bygningen på alle sider. Skarpskårne volumer vokser opp av terrenget med store rolige flater.

Det er utelukkende brukt fire materialer i prosjektet: tegl, glass, sorte mattlakkérte aluminiumsplater og innfarget betong. Alle synlige takflater er grønne og knytter bygninger sammen med landskapet. Enkelheten er valgt for at det rolige formspråket skal tone ned størrelsen på bygningen og skape en forsøksvis «skala-løs» skulptur. Bygningen er riktignok stor, men den varme gløden fra teglsteinene gjør at huset kan oppleves som en vennlig kjempe. Og kommer man tett nok på ser man at det er hender, ikke maskiner, som har banket leira ned i formene.

Tett på kan man også ane at perforeringen i vindusskoddene har et mønster. Her har dyr som finnes i norsk fauna vært inspirasjonskilden – fjær fra en due, skjell fra en laks, ragget til en spelsau og manen til en dølahest.

For at det nye anlegget skulle bli en integrert del av eksisterende campus er grøntområdet blitt utvidet med 160 mål. Sentralt i det nye grøntområdet er det nye parkdraget Uraksen, som strekker seg fra den ikoniske Urbygningen fra 1901 (arkitekt Ole Sverre), via den nye Veterinærbygningen og opp til Nordskogen.

Nærmest Urbygningen er det anlagt en park, ikke ulik den gamle, med plener omgitt av stauder og trær. Etter hvert som du nærmer deg nybygget blir det gradvis mer ‘naturlig’ beplantning, tettere med trær, busker og åpne vannveier, til et mer skoglignende område nærmest Nordskogen.

Samspill. Når komplekse utfordringer skal håndteres er det viktig at folk møtes og snakker sammen, slik at ulike perspektiver kan bli brakt til torgs.

På Adamstuen foregikk aktivitetene i ulike bygninger og det var vanskelig å ha kontakt mellom ulike fagmiljøer. Nå er antallet innganger redusert til én. Det vil si: Veterinærinstituttet og Veterinærhøgskolen, har hver sin hovedinngang. Og rett innenfor døren har de fått hvert sitt allrom som alle passerer igjennom minst to ganger om dagen. Her er det sørget for god akustikk, brukt taktile materialer og integrert kunst for å skape gode møtesteder som skal fungere godt uavhengig av om det er få eller mange mennesker i rommene.

I Veterinærinstituttets allrom er det en kantine, som også brukes til møter og arbeid utenfor spisetid. Via en stor skjerm kan ansatte ved instituttets underavdelinger rundt i landet også delta i allmøter for hele organisasjonen. Veterinærinstituttet ønsket seg ung kunst til sitt nye bygg, og det har de fått. Direkte på eikespilene i det store atriet har det unge kunstnerparet Marte Karen Kampen og Johannes Borchgrevink malt et fire etasjer høyt veggmaleri, som kan ses fra alle etasjer.

Fra hovedinngangen til Veterinærhøgskolen kommer man inn i et stort atrium i fire etasjers høyde, med overlys fra taket og spilekledde møteromsbokser som krager ut i det store rommet. Rommet er som en ankomsthall, med en jevn strøm av folk som kommer og går. Alle som har arbeidsdagen sin her, undervisere og forskere, studenter og ansatte på klinikkene, passerer gjennom atriet før de fordeler seg til kontorer og laboratorier, undervisningsarealer eller klinikker.

Men man kan også velge å bli hengende i atriet, ta en prat med en kollega, møte kollokviegruppa, eller bare sitte og jobbe. Rommet er stort, men materialer og kunst gjør det samtidig intimt. Her har kunstnerne Elise Storsveen og Jon Gundersen skapt et stort intarsia verk i form av tre mytologiske hesteskjeletter integrert i terrazzogulvet. På veggene har de samme to kuratert et utvalg gjenstander fra Veterinærhøyskolens samlinger, vist i en gruppe kunstbokser som brer seg over flere etasjer. Historisk og pedagogisk, stimulerer nysgjerrigheten fremfor å virke belærende.

Organisering. De teknisk mest krevende funksjonene er samlet i basen (U2) – bildediagnostikk, operasjon, obduksjon, disseksjon, og laboratorium for alvorlig smitte (biosikkerhetsnivå 3 – BSL 3) hvor man jobber i heldekkende smittevernsdrakt og med egen oksygentank på ryggen. For en del av disse arealene er forholdet mellom funksjonsareal og teknisk areal 1:4 – 4m2 teknikk til 1m2 funksjon!

Nesten hele U1 er derfor blitt en teknisk etasje.

På inngangsplanet ligger størstedelen av fellesarealene med kantine, møterom, auditorium, grupperom, bibliotek, undervisningslab’er og lesesaler.

Oppover i etasjene finner man kontorer og laboratorier.

Basen som samler hele anlegget har som en naturlig konsekvens blitt svært dyp, med mange rom uten tilgang til fasade. For at de som jobber her ikke skal ha følelsen av å være i en kjeller, har vi jobbet med innvendige gårdsrom og overlys for å gi tilgang til dagslys og friluft. Det kan være en tidkrevende og omfattende prosedyre å skifte seg inn og ut om man jobber i områder med smitte. Beskyttede gårdsrom innenfor smittesonen gjør det mulig å ta seg fem minutter ute i sola mellom slagene. Gårdsrom og overlys bidrar også til at basen ikke kun består av mørke og uendelig lange ganger, men at det er mulig å orientere seg og finne rundt.

Overalt hvor det har vært mulig å få til har innsyn vært betraktet som en kvalitet. Det er en forutsetning når ulike fagområder skal samarbeide om å løse komplekse problemstillinger at man helt konkret kan få innsyn i hverandres arbeidshverdag. Derfor er det gjennomgående brukt glassvegger og innvendige vinduer for å skape visuell kontakt.

Og det er skapt sosiale møtesteder rundt i hele bygget med muligheter for en spontan fagutveksling over kaffekoppen.

Arkitekt: Fabel Arkitekter og Henning Larsen Architects
Tekst: Tone Andreassen, Fabel Arkitekter
Foto: Einar Aslaksen, Håkon Sparre og Trond Isaksen